Fotocredit:

80.000 x 40.000 muligheter

Landbruksmøter pleier å være en litt dyster opplevelse. Få frammøtte og tafatt stemning. Det er lenge siden noen virkelig trodde at vi bønder kunne endre landbrukspolitikken.

5. mai 2018

Vi har lagt om til en rent defensiv strategi: å prøve å unngå negative endringer, eller i alle fall dempe eller utsette dem. Om dette er klokt eller ikke, kan diskuteres. I Landbruksdepartementet fatter de avgjørelsene sine ganske uavhengig av om det er bønder i gatene eller ikke.

Verre er konsekvensene på det individuelle plan. Mange har gitt opp å drive gården slik de ønsker, eller å drive den i det hele tatt. Nederlagene og strukturendringene er fordøyd mentalt og innkassert lenge før de skjer. Når landbruksministeren kremter, har den norske bonden allerede gått til sengs med forskuttert influensa.

Nylig opplevde jeg et landbruksmøte med helt andre fortegn. På en grå aprildag med tungt sludd hadde over femti nye, gamle og vordende bønder møtt opp i spisesalen på et pensjonat langt oppe i Valdres fordi de er «huga på gard».

Det er nemlig det prosjektet heter, som samlet disse – i hovedsak unge – menneskene til å diskutere; ikke jordbruksforhandlinger og manglende tollvern; men hvorfor og hvordan det kan være kjekt å drive gård i en fjellbygd.

Her kom grisebonden som hadde sluppet grisene ut i det grønne, og kunne legge fram eposter fra fornøyde kunder som roste saftig kjøtt og god dyrevelferd. Eller dyreglede burde jeg egentlig skrive, hvis vi dømmer etter filmsnutten fra griser i blomstereng som hun viste fram.

Her fortalte budeia som hadde fem kyr på stølen og hadde fått stående applaus fra osteentusiaster i Paris for ostebua i gammelt tømmer. En prosjektleder kunne fortelle om nye muligheter for direkte salg fra bonde til forbruker.

Vi fikk møte landbruksbyråkraten som egentlig ikke ville være byråkrat, men så sin oppgave i å hjelpe bønder gjennom byråkrati og skjemaer. Vi møtte gartneren som fortalte at fjellbygda kunne bli en bugnende hage med løk, hvitløk, purre, pepperrot og gulrot i alle regnbuens farger, geitebonden som inviterte unger i bygda inn på tunet for å leke med de selskapsglade dyra.

Og ikke minst møtte vi mange unge – fra by og bygd – som planla en framtid som bønder. Bønder på heltid og deltid, gjerne i kombinasjon med andre yrker.

Kombinasjon og mangfold kan være nøkkelord i prosjektet «Huga på gard», som er arbeidet fram av det lokale Bonde- og småbrukarlaget, og drevet i samarbeid med kommunene Vang og Vestre Slidre. Som så mange andre bygder opplever også disse at mange bruk legges ned, og at utmark og innmark gror igjen. Særlig negativt er dette siden disse kommunene utgjør kjerneområdet for stølsdrift i Norge.

Mange har gitt opp å drive gården slik de ønsker, eller å drive den i det hele tatt.

Det er jo et paradoks at denne tradisjonsrike og miljøvennlige driftsformen er i ferd med å utryddes, nå som samfunnet har fått øynene opp for stølsdriftas mange fortrinn: klimarobust, bra for det biologiske mangfoldet, viktig for kulturlandskapet, og ikke minst produsent av langt sunnere mat enn industrielt landbruk med innefôring og masse kraftfôr.

Norge har rundt 40.000 bruk i drift. På hvert av disse brukene er det i snitt to voksne personer, selv om de bare gir ett årsverk hver. Hvert av disse brukene er unike hva angår jordsmonn, klima, arrondering, hellingsgrad, bygninger, historie osv. Vi brukere, og de som bor sammen med oss, er vel ikke mindre unike. Til sammen gir dette muligheter for et utrolig mangfold: 40.000 x 2 x 40.000 måter å drive gård på!

Da er det bare trist tenke på den ensrettingen som preger næringa. Departement, samvirkeorganisasjoner, rådgivere, landbrukspolitikere, byråkrater, maskin- og kraftfôrforhandlere, landbruksskoler. Stort sett er alt de tenker og formidler tilpasset det samme A4-arket. Men ingen gårder og ingen bønder er et A4-ark!

Fra fjord og fjell til flatbygder, fra Lindesnes til Nordkapp, fra Stadt til Finnskogen – her er det ikke mye som er A4. Kanskje på tide å la de tusen blomster blomstre når klima og jordsmonn er så forskjellig?

Ingenting har hatt en så ødeleggende virkning på norske landbruk som at denne ensrettingen har krøpet inn i bondens bevissthet og fortrengt hans egne vurderinger og erfaringer, erstattet mangfoldet med en endimensjonal idé om den flinke bonden, som skal være den samme lydige streberen uansett gård og egne ønsker. Den som ikke passer inn i den industrielle malen, er utdefinert som bonde.

Når ungdom fra hele Østlandet legger ut på verste sledeføret til en liten fjellbygd for å gjøre virkelighet av bondedrømmen, tror jeg likevel det er framtid for norsk landbruk. Mange av dem må gå et drøyt stykke før de kan sette plogen i egen jord. Men de er villige til å lære av mere erfarne bønder, lese og skaffe seg praksis.

Jeg vil ikke kaste dem blår i øynene og si at de som styrer norsk landbruk vil ta imot dem med åpne armer – men jeg vil oppfordre dem med makt til ikke å slå hånda av dem.

(Publisert i Nationen 18/4-18)