2084 (en novelle)

Fotocredit: Creative commons

Livet var vidunderlig i den nye verden. Mangfolds- og moderniseringsdepartementet hadde sammenfattet målene for samfunnet i slagordet Valgfrihet, likhet og fleksibilitet. Eller var det ulikhet? Han var ikke sikker, men det betydde ingenting.

5. mai 2018

Winston Smith så utover byen fra leiligheten sin i 333. etasje. Himmelen var blå og lufta klar. Det var allerede lenge siden alle typer forurensing var eliminert, og menneskene levde i harmoni med naturen. Verdens åtte milliarder mennesker var bosatt i åtte megapoler bestående av skyskrapere på flere hundre etasjer. Rundt byene var det bare grønne trær å se. 30 % av jordas overflate var dekket av oksygenproduserende klimaskoger bestående av hurtigvoksende genmodifiserte trær. Utenfor disse grønne sirklene var det etablert villmark på tilsvarende 60 % av jordoverflaten. Her hersket ikke bare et virvar av planter og dyr, mange tidligere utdødde dyr som mammuter, sabeltanntigre og hulebjørner var også rekonstruert og satt ut. Denne skogen var ikke synlig fra skyskraperne. Teknologipartiet de Grågrønne, som hadde hatt makten i verden de siste 30 årene, ville skape en sivilisasjon av orden og system, og ønsket ikke at urskogens anarkistiske villniss skulle påvirke innbyggerne. Disse reservatene var derfor ute av syne fra byene, og godt avstengt med elektriske gjerder. Dessuten kunne en redigert versjon av villmarka oppleves virtuelt på en av de 33333 nettkanalene som ble tilbudt.

Klimaskogene var strengt tatt ikke nødvendige etter at menneskene hadde tatt styringen med klimaet gjennom mer høyteknologiske metoder, og samtlige byer befant seg i klimasoner som garanterte en jevn temperatur på 20 grader. Innendørstemperaturen kunne forøvrig reguleres fritt. Valgfrihet var en sentral verdi i verden anno 2084.

Winston gikk tilbake fra vinduet. Han ønsket ikke å stå der for lenge. Som alle andre hadde han irisscannet øynene, og det kunne vekke mistenksomhet om han sto for lenge og glante ut. Han var litt småsulten. Skulle han bestille et måltid og få det levert med en drone, gjennom rørpost, elle bare skrive den ut på 3d-skriveren? En rett fra Vegan kjøttfabrikk kunne friste… Alt sammen produsert i et moderne antiseptisk laboratorium ved hjelp av genmodifiserte alger. Det samme som forresten lagde biobrenselet som varmet opp leiligheten hans. Men da naturligvis uten de 3333 ulike smakstilsetningene som ble brukt i framstillingen av rettene.

Livet var vidunderlig i den nye verden. Mangfolds- og moderniseringsdepartementet hadde sammenfattet målene for samfunnet i slagordet Valgfrihet, likhet og fleksibilitet. Eller var det ulikhet? Han var ikke sikker, men det betydde ingenting. Alle var like i den forstand at de delte de samme verdiene og strebet mot de samme målene, men ulike ved at ikke alle hadde nådd like langt i å oppnå dem.

Ingenting betydde egentlig noe mer etter at basic english ble innført som eneste språk av Kultur- og moderniseringsdepartementet. Ord som var lite i bruk, ble fjernet, sammen med andre som ble oppfattet som rusk i maskineriet. Det gikk rykter om en undergrunnsgruppe som hadde bevart noen nynorske ordlister og møttes i en kjeller og sang Millom bakkar og berg utmed havet, men ingen visste lenge hva bakkar og berg var. I et par blokker ble det visstnok snakket fransk, men heller ikke her var det fare for noen skadelig spredning. Verker som Voltaires Candide og Camus’ L’Homme révolté var slettet fra nettet, hvis det da ikke skulle være unnalurt en eller annen utgave oversatt og uskadeliggjort til basic english. Hvilken skade kunne da noen håndfull mennesker som sang Georges Brassens og Jacques Brel for seg selv gjøre når vi uansett hadde fri tilgang til apper som memusic gjennom øreimplantat? Og viste ikke døde språk bare til en død verden, en verden som ikke eksisterte lenger?

Winstons leilighet var romslig, på 333 kvadratmeter. Det var sjelden han beveget seg rundt i den siden de tynne beina knapt bar den overvektige kroppen, men små leiligheter fantes ikke. Det var viktig å holde det gående i design- og interiørfabrikkene. Han satt derfor mesteparten av tiden i stolen sin. Han behøvde ikke å oppsøke verden. Den kom til ham gjennom digitale implantater i hjernen. Disse ga ham en vesentlig høyere intelligens enn han ellers ville hatt, og gjorde hukommelsen hans nær perfekt. De registrerte også alle bevegelsene hans. Men det betydde ingen ting. Slik hadde det uansett vært siden smarttelefonens dager.

De eneste bevegelsene han foretok seg, var litt sex når han kjedet seg. At han var alene betydde ingenting, han kunne velge seksualpartnere både virtuelt og som hologrammer. Alle samleiene hans ble filmet fra tre vinkler og videreformidlet til algoritmeavdelingen i Helse- og moderniseringspartementet. Tilbudet av hologrammer kunne derfor stadig forbedres og tilpasses til hans personlige behov. Han ønsket seg også tilgang på flere hologrammer. Noen av dem han hadde, hadde han allerede brukt flere ganger. Dette ville være mulig hvis han lånte noen flere bitcoin i nettbanken. Kanskje kunne han også oppnå en fornying av leiligheten? Flere av de virtuelle vennene hans hadde allerede hintet om det umoderne 70-tallsinteriøret hans. Alt ville avhenge av måloppfyllelsen hans innen algoritmesystemet for gode forbrukere..

Slik forløp denne aprilformiddagen for Winston Smith. Vi vet også at han følte et vagt ubehag ved å vite at etter den siste oppdateringen av hjernebarken, ble alle hans tanker registrert av og Sikkerhets- og moderniseringspolititiet, men Ordnung muss sein, som han hadde sagt hvis han hadde kunnet. Nå nøyde han seg med å konstatere at alt var i sin skjønneste orden. Den som ikke gjorde noe galt, hadde jo ingenting å frykte. Og det hadde han ikke. Alt var jo perfekt. Alle problemer var løst, historien var slutt, og ingen ting betydde noe i denne beste av alle verdener.

(Publisert den 20. april 2018 av Ole-Jacob Christensen på Radikal Portal)