Hva jordbruksavtalen dreier seg om

I disse dager begynner årets jordbruksforhandlinger. Fram til 17. mai skal staten ved Landbruksdepartementet forhandle med Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag for å komme fram til en ny jordbruksavtale. Hvis partene blir enige, blir resultatet behandlet i Stortinget før sommerferien. Ved brudd, er det statens tilbud som blir utgangspunktet for behandlingen i nasjonalforsamlingen.

5. mai 2018

Det forhandles om både priser til produsent (målpriser) og tilskudd. Til sammen utgjør dette rammen for bøndenes inntekter. Samtidig er både priser og tilskudd virkemidler for å styre norsk matproduksjon i den retning Stortinget ønsker.

De siste årene har utviklingen i jordbruket vært negativ på en rekke områder. Selvforsyningsgraden har vært jevnt synkende, og ligger på i underkant av 40 prosent, det dyrkete arealet blir stadig mindre, gårdsbruk legges ned, gjelden øker, og inntekten gikk i fjor ned for første gang på lang tid.

Jordbruksavtalen består av langt over 100 ulike støtteordninger. Få har oversikt over alle sammen, og enda færre over hvordan de virker og påvirker hverandre.

I all hovedsak kan tilskuddsordningene deles inn etter tre funksjoner:

– Tilskudd som påvirker fordelingen av inntekt mellom ulike bruksstørrelser. De senere årene er store midler omfordelt fra små og mellomstore bruk til de aller største. Resultatet er oppbygging av nye store bruk med høy gjeld, nedlegging av små bruk og brakklegging av areal.

– Tilskudd som påvirker driftsmåten. Når jordbruksavtalen subsidierer kraftfôr framfor bruk at utmarksbeite og stimulerer bøndene til store investeringer i bygninger, får vi et husdyrhold som i stadig større grad er basert på (importert) kraftfôr, mens lokale ressurser ligger ubrukt. Resultatet er gjengroing, tap av biologisk mangfold, mindre sunne melke- og kjøttprodukter, og rovdrift på husdyra som presses til å produsere mer og mer.

– Tilskudd for å stimulere til økt produksjon. Når slike tilskudd brukes kombinert med billig kraftfôr og gunstige investeringsordninger for store driftsbygninger, blir resultatet overproduksjon og fallende priser for de varene bonden produserer. Ekstra negativt er det at overproduksjonen kommer av økt import av kraftfôr, siden dette fører til mindre fortjeneste pr. produsert enhet for bonden.

Det er Stortingets ansvar å utforme en ny landbrukspolitikk som fører til økt selvforsyning basert på våre egne ressurser, og som gir levelige kår for både små og store bruk.

I første omgang burde våre folkevalgte sette et mål om 50 prosent selvforsyning av mat innen fem år. Dette kan ikke skje uten å øke det dyrkete arealet og ta mer utmarksbeite i bruk.

Høyere kornpris, og derved høyere kraftfôrpris, produsentpriser til leve av, inntektsutjevning mellom små og store bruk, en ambisiøs plan for økt produksjon av bær, frukt og grønt, og økt støtte til bruk av utmarksbeite må være nøkkelen til en slik politikk.

(Leserinnlegg i GD 4/5-18)